Mica film AS (founded 2004) is an independent film production company that focuses on in-depth and observational documentaries about human relationships. The Oslo-based company consists of Karoline Grindaker & Hilde K. Kjøs. They produce and direct their films together. Kjøs is also the company’s main cinematographer. Their aim is to make challenging films of artistic value.

“No one else in Norway come as close to their protagonists as Kjøs and Grindaker”.

Einar Guldvog StaalesenNRK’s film critic

Å FREMKALLE LYS OG SKYGGER

To små rom i en nesten tom kontorbygning nord for Oslo sentrum. Vi møtes til en samtale om filmproduksjon en ettermiddag like før sankthans – en samtale der Hilde Kjøs og Karoline Grindaker i MICA film synes å utfylle hverandre både gjennom det som sies og det som bare antydes.

Vårt filmuttrykk har sitt utgangspunkt i stillfotoet, sier Kjøs innledningsvis, og da blir det vesentlig å se menneskene i lys av deres steder. Stillhet og ro er en forutsetning for å kunne møte mennesker der de er – så for oss har filmarbeidet en undersøkende, dvelende karakter. Det å lage dokumentarer, fortsetter Grindaker, handler om å avdekke et skjult, indre rom, for så å tolke rommet både ut fra de detaljene som allerede finnes der, og også ut fra det som måtte oppstå underveis. Dagslyset er avgjørende for å få fram menneskers ansikter.
Å lage film er et arbeid som gjelder sammenhengen mellom en indre og ytre verden, sier Kjøs. Gjennom filmarbeidet skjer en forenkling. Ønsket er å finne fram til en balanse mellom lys og mørke både i oss selv, og i det filmmaterialet vi gir form til. Verden er så rik, og ved å dvele ved enkle bilder blir ting og forhold tydeligere, slik at det som er betydningsfullt i et ansikt eller en historie kan tre fram.

Speiling og gjenspeiling
– Når en stemning eller et tema – Kjøs og Grindaker kaller det en tone – fester seg i et menneske, finnes det da noe som er beslektet, en form for gjenspeiling i den ytre verden? Kanskje kan dét sies å være et grunnspørsmål hos Mica film.
En tone som har betydning for deg selv, kan åpne opp noe i andre, sier de to filmskaperne, som har valgt å lage tre filmer som omhandler annen verdenskrig. Sammen utdyper de hva en slik tilgang til en felles omverdensforståelse kan innebære: Vi søker ikke det sterke – og vi søker det som er forstummet, snarere enn det som er fortiet, sier Kjøs.

– Når dere snakker om det som er forstummet, får det meg til å tenke på hva som kan sies å være sammenhengene mellom stillfotoet og filmmediet. Kan prosessen bak deres filmproduksjon sammenlignes med et mørkeromsarbeid, der bildene gradvis kommer til syne?
Ja, i hvert fall innebærer vår inngang et ønske om å utforske et mørke – det i oss mennesker og vår historie som ikke umiddelbart viser seg, svarer Grindaker. Slik kan vi, ved å befinne oss i det som vanligvis er skjult og utilgjengelig, strekke oss etter noe som er nytt for å lære noe selv. Krigen forstås ut fra et nå, men også ut fra et ønske om å forstå historien, påpeker de to filmskaperne. For oss er det imidlertid viktig å understreke at vi ikke lager historiske dokumentarer. Ønsket vårt er snarere å si noe om historien – den lille, individuelle historien og den store kollektive – som kan få betydning i vår egen tid. Derfor legger vi vanligvis ikke på en egen fortellerstemme, vi lar i stedet mennesker snakke for seg selv.

Hvordan ser du verden?
Ved å stille spørsmål, ønsker vi å åpne opp mellom mennesker. Vi håper at filmene skal nå de som tilhører en yngre generasjon – filmene må kunne si noe til de unge også. Selv ser og oppdager vi nye ting etter at filmen er ferdig – ja, for oss er det mye å lære forbundet med det å lage film. Vi opplever at vi får lov til å vokse sammen med filmene våre, og at det å selv kunne vokse er en vesentlig del av filmarbeidet.
Vi ønsker ikke å ha en forutinntatt holdning til hva vi skal oppnå. Det som finner sted underveis kommer ut av møtet selv, og behandles av oss i ettertid. I så måte arbeider vi uten sikkerhetsnett, som om vi var trapeskunstnere, sier Grindaker. Vi ønsker å møte de menneskene vi treffer med respekt, og vi ønsker å kunne ta vare på deres verdighet. Selv om det kan være vanskelig, skal vi ikke forlate SS-mannen i det hatet vi måtte føle, men forsøke å forstå for slik å kunne belyse det mørket som finnes i oss alle. Å se verden med et kjærlig blikk, er en forutsetning for at vi skal kunne nærme oss de historiene mennesker har å fortelle.

Møter, minner og mangetydighet
Det å se menneskers styrker og svakheter krever noe ekstra, og det kan være både vanskelig og utfordrende. Men kanskje er det akkurat her vi har en særlig mulighet med den arbeidsmåten vi benytter oss av, sier Grindaker. Vi vet at vi både er avhengige av en lydhørhet overfor det vi ser, og av å finne gjenklang i oss selv. Vi gjenkjenner når ting stemmer, og en slik gjenkjennelse kan fort gå hus forbi, utdyper Kjøs. Gjennom arbeidet vårt forsøker vi å lage filmer som vokser, og vi søker en mangetydighet. Da må vi også tørre å ta det lille ekstra steget som kanskje innebærer en dveling ved det som sees. For eksempel kan det være nødvendig å holde et bilde over lenger tid enn det som gjerne er vanlig i dagens filmkultur. Slik kan vi få fram spesielle kvaliteter, som med et stillfoto det er mulig å knytte både minner og forestillinger til. Det er vi som setter premissene, magefølelsen sier oss hvordan ting skal være, og der vi ser at vi kommer til kort eller kunne ha gjort ting annerledes, tenker vi at vi må tørre å vekte ting på en annen måte neste gang.
I arbeidet vårt søker vi det enkle, slik som et ansikt, eller en fortelling som kanskje finnes der, og til det trengs verken mye belysning eller mange instrumenter, sier Kjøs og Grindaker videre. Bare ved å bruke tid, og forsøke å se dypt i møtet med andre mennesker, kan vi gi dem en stemme. Menneskers erindring har en verdi i seg selv, men det handler også om hvordan vi lever med de minnene vi har. Blir ikke ethvert menneske en form for ruin mot slutten av livet – en ruin vi alle må leve med i oss selv?

– Den amerikanske arkitekten Louis Kahn sa at det å høre en stemme er å se dens sted. Hva mener dere her; tenker dere på ruinen som sted, kropp og minner sammenvevd?
Minner og erindringer former oss mennesker gjennom livet og i alderdommen vår. Hvordan et menneske lever med minnene sine; hvordan vi forholder oss til en nåtid, med fortiden sterkt til stede, gjør oss til det mennesket vi er i dag. Du ser det f. eks. hos Marit i Lykkens grøde, den første dokumentarfilmen vi laget. Marit bærer sine minner og fortellinger med hele sin fremtreden, med hele sin måte å være til stede på. Ja, det vises i hennes måte å bevege kroppen på, i stemmen og tonefallet, i møtet med andre mennesker, i omsorgen hennes for dyrene på gården og på setra.

– Det slår meg at dere ved å gjøre dere avhengige av dagslyset, ikke bare synliggjør betydningen av menneskenes steder, men også av en ytre natur som har sin egen struktur og rytme. For meg synes det som om dere gjennom filmarbeidet ikke bare ønsker å utforske og betone sammenhenger mellom en ytre og en indre verden, men også mellom en ytre og indre natur. Møtene blir kjærlighetsfulle ved at dere ikke setter alle premissene selv, men snarere stiller dere åpne og sårbare overfor det som kommer til syne – i likhet med de menneskene som er villige til å la seg filme. Er det mulig å si at dere også ønsker å synliggjøre forholdet mellom det vi ikke selv råder over og det vi kan gjøre noe med?
Se for deg, svarer Kjøs, at det finnes en tone som du har inne i deg, som du ønsker å formidle – en tone som har en betydning for deg selv. Da kan du åpne den tonen for andre, gjennom den erfaringen du sitter med selv. Det er sikkert en innsikt de fleste har, og det er også motivasjonen bak og gleden forbundet med vårt arbeid. Jeg tror at alle vi mennesker har mulighet til å bli kjent med et helt spekter av toner, men at ikke alle toner finner gjenklang hos alle, fordi vi har ulike erfaringer. Det er derfor det er mulig å gå til kunsten for å få en opplevelse av noe kjent – en opplevelse som er utvidende fordi man ikke klarer å finne fram til den i møte med seg selv. Gjenklang i kunsten kan gi nye perspektiver på verden.

Av Gro Lauvland

MICA film AS (grunnlagt i 2004) er et uavhengig filmproduksjonsselskap. Selskapet, som har base i Oslo, drives av Karoline Grindaker og Hilde K. Kjøs.

Gro LauvlandGRO LAUVLAND (f. 1962) er utdannet arkitekt, og hun disputerte med avhandlingen Verk og vilkår. Christian Norberg-Schulz´ stedsteori i et arkitekturfilosofisk perspektiv i 2007. Ved siden av å tegne møbler og skrive om arkitektur og billedkunst, underviser hun i dag som førsteamanuensis II ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. I tillegg har hun blant annet undervist ved Kunsthøgskolen i Oslo. Lauvland er medlem av Norske arkitekters Landsforbund og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.